Curtain Call

Scenelys, notestativer, ledninger, monitorer, høy musikk, lyden av publikum.. å stå på en scene gir en helt fantastisk og ubeskrivelig følelse! Da var to forestillinger i Narvik overstått!!!!

Det som fascinerer meg veldig er fysiologien i forkant av en sceneprestasjon. Kroppen har vært gjennom det mange gang over flere år, så den vet hvordan eksplosiv energi og adrenalin påvirker kroppen. Så før en forestilling går kroppen inn i halvveis dvale for å spare på energien. Man blir trøtt og musklene blir slappe, helt til forestillingen er like ved å begynne. Da begynner det å krible i magen, musklene skjelver, og det er helt utrolig hvor mange gang man må på do like før man skal på. Så kommer man på scenen, og man hører publikum, men med all lyssettingen ser man ikke stort mer enn plassen man skal danse. Men fokuset skal ut i mørket der hvor vi vet publikum sitter og holder pusten gjennom alle ulike sprang, kast og løft.

Og derfor elsker jeg det! Fordi å stå på en scene er så fantastisk, og ingenting kan måle seg med å ta applaus for de dager og timer med arbeid som ligger bak det man nettopp hadde presentert!