Forestillingen åpnet med en koreografi av Subjazz der danserne kom inn på scenen, satte seg på stoler, stirret intenst ut i salen, for så å spytte ut mynter på gulvet. En creepy åpning med en voksende intensitet.
I Fredrik Rydmans stykke ble moderne, jazz, break, klassisk og disco flettet sammen på en gjennomført måte i formidlingen av de dagligdagse rutiner.
Den overmenneskelige og oversanselige atmosfære ble fanget i koreografien av Christopher Arouni. Partiet der danserne ble holdt igjen og trukket tilbake i gruppen var et visuelt høydepunkt.
Forestillingen avsluttet med Jo Strømgrens verk, der danserne var i ført like joggedresser, like parykker, og var på alle måter uadskillelige. Plutselig brøt en danser ut, og det oppstod et øyeblikk som oste av identitet, forførende femininitet, og privacy. En sterk kontrast som virkelig fenget!
Har dere enda ikke sett denne forestillinga har jeg bare en ting å si: LØP OG SE!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar