Kulturaften

Ingenting er som en kulturell søndag, og det var nettopp det jeg hadde i går. Min ettermiddag og kveld var avsatt til Dansens Hus hvor det var fullt program. Først var jeg på et foredrag av Cilla Roos om Danserens Kunstneriske Prosess. Som professor i emnet "danseinterpretasjon" ved Danshøgskolan, gav hun oss et innblikk i hennes forskning og studier over temaet hvordan en danser bevisst og ubevisst tolker og bearbeider koreografimateriale. For å kort gjengi noen viktige momenter:

Prosessen går ut på at danseren først introduseres for en ferdig bevegelsessekvens eller mottar oppgaver for å utarbeide materiale: feks gjennom improvisasjon, innstudering av ferdig repertoar, få tildelt spesifikke instrukser til videre eksperimentering, få ferdige sekvenser som danseren selv skal sette sammen og kombinere i en forestillingskontekst, etc. Koreografien tolkes individuelt avhengig av hvordan danseren opplever samtiden og situasjonen: en dynamisk prosess som er interessant både for danseren og for koreografen. Dette møtet og tette samarbeidet mellom danser og koreograf er derfor veldig viktig.

Danseren lærer bevegelsene og trinnene ved repetisjon, eller gjennom observasjon uten å gjøre det, ved å fordype seg i bevegelsene, etc. Erfaringer leder til at kroppen utvikler et gehør for bevegelse som gjør at man gjenkjenner bevegelser og at man føler på seg når noe ikke ser riktig ut når man er i rollen som observatør.

Bevegelser påvirker tanken og omvendt, mens erfaring gir et verktøy til å forstå. Det ytre blikket er oppmerksomhetens verktøy som observerer og registrerer. Det indre blikket gir innsikt og erfaring, hvor man streber etter å se det som ikke synes. Analyse av det indre blikket påvirker det ytre blikket og sceneutrykket.

Tre viktige stikkord for danserens prosess er

1) refleksjon: tenke, se, lytte;

2) relasjon: å vokse i bevegelsene, forvandling;

3) dialog: å kommunisere bevegelsene.

Disse tre elementene er avgjørende i en dansers rolle til å avlese bevegelser, oppleve de, for å så formidle de til et publikum.

Etter foredraget så jeg forestillingen Now she knows av Zero Visibility Corp/Ina Christel Johannessen. Et stykke som omfavnet femininitet, råskap, det varme vesenet, det primitive, stereotypen og mye mer. Danserne representerte for meg ulike roller og karakterer, alle med tilhørighet til hverandre. De viste seg på scenen i kjoler og bukser, i høye hæler, toppløse og i strutteskjørt. Musikken varierte mellom nydelig pianomusikk, sang og tekst av utøverne, og elektronisk lydsammensetning. Det var både vakkert, intenst, og til tider sært, men utviklingen var spennende og stadig avslørte nye "hemmelige" sider ved de ulike karakterene. Dette var et veldig bra stykke som jeg absolutt kan anbefale! Dersom dere ønsker å lese mer om stykket og ideen bak, sjekk ut nettsiden til Zero Visibility Corp. Der kan man se videosnutter fra ulike produksjoner av koreografen og lese om både kompaniet og tidligere arbeid.