Dancing in Miami

Nå har jeg ikke blogget her på en stund, for det har vært en veldig akademisk vår. Men nå har ånden kommet over meg igjen, så skal prøve å få gjort det litt mer heretter.

På ferie i Miami, og selvfølgelig måtte jeg benytte anledningen til å ta en danseklasse på et lokalt dansestudio som het In Motion Dance Center. Der tok jeg en jazzklasse hos en pedagog som het Roberto Dias, og det var utrolig gøy! Stilen han underviste i var lyrisk jazz, og det var mye piruetter, armer, gulvarbeid, og veldig teknisk. Digger å ta klasser i utlandet! Alltid like inspirerende med nye lokaler, ny stil og nytt miljø! I tillegg var det megagøy å danse i et tropisk klima; veldig medgjørlige muskler når det er så varmt!

Om kort tid er det Oslo Danse Seminar 2011, og det gleder jeg meg masse til! Mange bra pedagoger skal undervise, så jeg gleder meg masse til en inspirerende danse-sommer:)

Different Trains

Å danse i Galleri Nord-Norge i dag var litt av et rush! Forestillingen åpnet med nydelig improvisert cello-musikk av Svante Henryson, etterfulgt av flott spill av Arctimus Strykekvartetts fremføring av Different Trains (Steve Reich, 1988). Til del 3 av Different Trains hadde jeg min egen-koreograferte solo.

Det var fullt hus hvor publikum var omtrent stablet i høyden. Og følelsen av å danse til live musikk.. ubeskrivelig bra!!!

"Hvordan begrenses min frihet av at andres frihet er begrenset?" Et spenningsmoment var at i denne koreografien danset jeg med et tau knytt rundt livet og fast i veggen, så dansen skulle koordineres ut i fra begrensningene over hvor langt jeg kunne bevege meg før tauet strammet til og holdt meg igjen.

Min første soloforestilling. Jeg har bare en ting å si, og det er: what a rush!!!

Minimalisme og symbolikk

Snart står jeg på scenen i Galleri Nord-Norge i Harstad under Ilios Festivalen og skal fremføre min solo til "Different Trains" av Steve Reich spilt av Arctimus Strykekvartett. Jeg gleder meg og er spent på samme tid! Arbeidet står klart, så de siste dagene gjenstår bare finpuss av materialet.

Koreografien er moderne og abstrakt, og er inspirert av temaet på musikkstykket og tankeeksperimentet bak. Komponisten Steve Reich har markert seg i historien som en av de største innen minimalistisk musikk, og det har vært utrolig spennende såvel som utfordrende å koreografere til musikken hans. Det tok en stund å skjønne det musikalske mønsteret, men mine erfaringer fra tidligere har vist at med litt is i magen får man musikken inn i kroppen tilslutt. Og det var tilfellet denne gangen også.

Jeg føler meg beæret over å få mulighet til å presentere mitt arbeid på Ilios Festivalen 2011, og ikke minst til å stå på scenen sammen med Arctimus Strykekvartett. Jeg teller ned dagene.. :)

Broadway Dance Center

Nå har jeg gjort det. Har tatt min første danseklasse i New York. Studioet het Broadway Dance Center og lå ikke langt unna Times Square. Der tok jeg en klasse i Contemporary Jazz med pedagogen Ginger Cox. Det var skikkelig gøy! Den Dama var rå altså!!! Mange danseglade sjeler og veldig god stemning. 

Oppvarmingen var enkel og grei etterfulgt av kicks-/piruettkombinasjoner på diagonalen. Så ble det satt av mye tid på slutten av klassen til å danse. En herlig kombinasjon med mye pust, mye armer og mye ben. Veldig fysisk krevende, dramatisk og ekspansivt bevegelsesspråk i beste amerikansk stil. Eller i alle fall hva jeg forbinder med amerikansk stil:) Snakk om adrenalin-kick. 

Dette vekket virkelig nysgjerrigheten min til å utforske hva mer danse-NY har å by på! 

Førjulstid i teatret

I en stressende førjulstid fylt med ærend, innkjøp og styr, er sjelepleie og avslapning like viktig. Treat yourself med noe som gjør deg glad. Det som funker på meg er å ta turen i teatret: stedet for inntrykk, uttrykk og inspirasjon. Mellom slagene i årets førjulstid har jeg fått med meg to forestillinger som jeg skal dele med dere her:

Jo Strømgrens Eksperimentet var en sær, dog genial forestilling i sjangeren fysisk teater. Et menneskeeksperiment er på gang, og fire ulike personligheter er sperret inne i et rom hvor en etter en må drikke en drikk som vekker de innerste primitive instinkter. Gjennom dialoger (på et ikke-eksisterende-språk), bevegelse og skuespill klarte de medvirkende å formidle hendelsesforløpet på en klar og tydelig måte. Kostymene, dialogene og musikken gav klare assosiasjoner til østblokk-land. Humor var et viktig element, men med klare undertoner av det mørke og dystre. En merkelig, men tankevekkende forestilling som  man ikke glemmer så lett. Absolutt verdt å se.

Next to Normal av Kitt/Yorkey er en musikal i særklasse. Så mye driv, følelser, drømmer, temperament og fantastisk musikk i et og samme stykke skal man lete lenge etter. Vi fikk et innblikk i en familietilværelse der utgangspunktet så ut til å være tilsynelatende idyllisk, men fasaden skjulte en tilværelse på randen av kollaps. Mange skjelett i skapet som en etter en ble avdekket. Genialt skuespill, geniale sceneoverganger og et vendepunkt som bare toppet alle forventninger. Vil dere se en 6'er-musikal, kan jeg anbefale Next to Normal på det varmeste!!!

God jul alle sammen!!!

ODE 2010 rocker!!!

Var i helga og så Oslo Danse Ensembles forestilling på Dansens Hus, og dette var virkelig bra saker. 4 koreografier og 14 veldig dyktige dansere!

Forestillingen åpnet med en koreografi av Subjazz  der danserne kom inn på scenen, satte seg på stoler, stirret intenst ut i salen, for så å spytte ut mynter på gulvet. En creepy åpning med en voksende intensitet.

I Fredrik Rydmans stykke ble moderne, jazz, break, klassisk og disco flettet sammen på en gjennomført måte i formidlingen av de dagligdagse rutiner.

Den overmenneskelige og oversanselige atmosfære ble fanget i koreografien av Christopher Arouni. Partiet der danserne ble holdt igjen og trukket tilbake i gruppen var et visuelt høydepunkt.

Forestillingen avsluttet med Jo Strømgrens verk, der danserne var i ført like joggedresser, like parykker, og var på alle måter uadskillelige. Plutselig brøt en danser ut, og det oppstod et øyeblikk som oste av identitet, forførende femininitet, og privacy. En sterk kontrast som virkelig fenget!

Har dere enda ikke sett denne forestillinga har jeg bare en ting å si: LØP OG SE!!!

Mini-showreel

Her kan dere se en mini-showreel fra

fredags fremføring av A star fell down!

Enjoy:)

Curtain Call

Scenelys, notestativer, ledninger, monitorer, høy musikk, lyden av publikum.. å stå på en scene gir en helt fantastisk og ubeskrivelig følelse! Da var to forestillinger i Narvik overstått!!!!

Det som fascinerer meg veldig er fysiologien i forkant av en sceneprestasjon. Kroppen har vært gjennom det mange gang over flere år, så den vet hvordan eksplosiv energi og adrenalin påvirker kroppen. Så før en forestilling går kroppen inn i halvveis dvale for å spare på energien. Man blir trøtt og musklene blir slappe, helt til forestillingen er like ved å begynne. Da begynner det å krible i magen, musklene skjelver, og det er helt utrolig hvor mange gang man må på do like før man skal på. Så kommer man på scenen, og man hører publikum, men med all lyssettingen ser man ikke stort mer enn plassen man skal danse. Men fokuset skal ut i mørket der hvor vi vet publikum sitter og holder pusten gjennom alle ulike sprang, kast og løft.

Og derfor elsker jeg det! Fordi å stå på en scene er så fantastisk, og ingenting kan måle seg med å ta applaus for de dager og timer med arbeid som ligger bak det man nettopp hadde presentert!

Dansefeber

Kristine og jeg har akkurat ankommet nord, og her er det winter wonderland så det holder. I kveld står vi på scenen i Narvik klare til å fremføre koreografien "a star fell down" atter en gang. Dette er en koreografi vi har fremført tidligere, men dette blir første gang for et åpent publikum. Premierenervene er til stede, men på en litt annen måte siden vi allerede har vist dette arbeidet tidligere. Men vi gleder oss og vi håper på fulle hus:)

I muskler og minne

Øvingene og terpingen av koreografien går fremover! Det er alltid like interessant å ta opp en koreografi man verken har gjort, eller tenkt på, på en god stund. Å hente bevegelsene frem fra muskel-minnet er den første utfordringen, for musklene husker ikke (med en gang) hvordan det føltes å gjøre de ulike bevegelsene. Alt føles litt rart og uvant for kroppen å gjøre. Samtidig er det fantastisk hvor mye materialet har modnet ubevisst i løpet av perioden, bare ved å la det få jobbe i bakhodet. Man tilnærmer seg det kjente materialet på en annen måte enn hva man gjorde da det var helt ferskt for både muskler og minne. Ved å ta opp kjent materiale får man også et nytt syn på hva som funker og hva som ikke funker så bra mht trinn og overganger. Litt tilpasning og et par "omformuleringer" gjenstår før koreografien er klar til å se dagens lys atter en gang!