Førjulstid i teatret

I en stressende førjulstid fylt med ærend, innkjøp og styr, er sjelepleie og avslapning like viktig. Treat yourself med noe som gjør deg glad. Det som funker på meg er å ta turen i teatret: stedet for inntrykk, uttrykk og inspirasjon. Mellom slagene i årets førjulstid har jeg fått med meg to forestillinger som jeg skal dele med dere her:

Jo Strømgrens Eksperimentet var en sær, dog genial forestilling i sjangeren fysisk teater. Et menneskeeksperiment er på gang, og fire ulike personligheter er sperret inne i et rom hvor en etter en må drikke en drikk som vekker de innerste primitive instinkter. Gjennom dialoger (på et ikke-eksisterende-språk), bevegelse og skuespill klarte de medvirkende å formidle hendelsesforløpet på en klar og tydelig måte. Kostymene, dialogene og musikken gav klare assosiasjoner til østblokk-land. Humor var et viktig element, men med klare undertoner av det mørke og dystre. En merkelig, men tankevekkende forestilling som  man ikke glemmer så lett. Absolutt verdt å se.

Next to Normal av Kitt/Yorkey er en musikal i særklasse. Så mye driv, følelser, drømmer, temperament og fantastisk musikk i et og samme stykke skal man lete lenge etter. Vi fikk et innblikk i en familietilværelse der utgangspunktet så ut til å være tilsynelatende idyllisk, men fasaden skjulte en tilværelse på randen av kollaps. Mange skjelett i skapet som en etter en ble avdekket. Genialt skuespill, geniale sceneoverganger og et vendepunkt som bare toppet alle forventninger. Vil dere se en 6'er-musikal, kan jeg anbefale Next to Normal på det varmeste!!!

God jul alle sammen!!!

ODE 2010 rocker!!!

Var i helga og så Oslo Danse Ensembles forestilling på Dansens Hus, og dette var virkelig bra saker. 4 koreografier og 14 veldig dyktige dansere!

Forestillingen åpnet med en koreografi av Subjazz  der danserne kom inn på scenen, satte seg på stoler, stirret intenst ut i salen, for så å spytte ut mynter på gulvet. En creepy åpning med en voksende intensitet.

I Fredrik Rydmans stykke ble moderne, jazz, break, klassisk og disco flettet sammen på en gjennomført måte i formidlingen av de dagligdagse rutiner.

Den overmenneskelige og oversanselige atmosfære ble fanget i koreografien av Christopher Arouni. Partiet der danserne ble holdt igjen og trukket tilbake i gruppen var et visuelt høydepunkt.

Forestillingen avsluttet med Jo Strømgrens verk, der danserne var i ført like joggedresser, like parykker, og var på alle måter uadskillelige. Plutselig brøt en danser ut, og det oppstod et øyeblikk som oste av identitet, forførende femininitet, og privacy. En sterk kontrast som virkelig fenget!

Har dere enda ikke sett denne forestillinga har jeg bare en ting å si: LØP OG SE!!!

Mini-showreel

Her kan dere se en mini-showreel fra

fredags fremføring av A star fell down!

Enjoy:)

Curtain Call

Scenelys, notestativer, ledninger, monitorer, høy musikk, lyden av publikum.. å stå på en scene gir en helt fantastisk og ubeskrivelig følelse! Da var to forestillinger i Narvik overstått!!!!

Det som fascinerer meg veldig er fysiologien i forkant av en sceneprestasjon. Kroppen har vært gjennom det mange gang over flere år, så den vet hvordan eksplosiv energi og adrenalin påvirker kroppen. Så før en forestilling går kroppen inn i halvveis dvale for å spare på energien. Man blir trøtt og musklene blir slappe, helt til forestillingen er like ved å begynne. Da begynner det å krible i magen, musklene skjelver, og det er helt utrolig hvor mange gang man må på do like før man skal på. Så kommer man på scenen, og man hører publikum, men med all lyssettingen ser man ikke stort mer enn plassen man skal danse. Men fokuset skal ut i mørket der hvor vi vet publikum sitter og holder pusten gjennom alle ulike sprang, kast og løft.

Og derfor elsker jeg det! Fordi å stå på en scene er så fantastisk, og ingenting kan måle seg med å ta applaus for de dager og timer med arbeid som ligger bak det man nettopp hadde presentert!

Dansefeber

Kristine og jeg har akkurat ankommet nord, og her er det winter wonderland så det holder. I kveld står vi på scenen i Narvik klare til å fremføre koreografien "a star fell down" atter en gang. Dette er en koreografi vi har fremført tidligere, men dette blir første gang for et åpent publikum. Premierenervene er til stede, men på en litt annen måte siden vi allerede har vist dette arbeidet tidligere. Men vi gleder oss og vi håper på fulle hus:)

I muskler og minne

Øvingene og terpingen av koreografien går fremover! Det er alltid like interessant å ta opp en koreografi man verken har gjort, eller tenkt på, på en god stund. Å hente bevegelsene frem fra muskel-minnet er den første utfordringen, for musklene husker ikke (med en gang) hvordan det føltes å gjøre de ulike bevegelsene. Alt føles litt rart og uvant for kroppen å gjøre. Samtidig er det fantastisk hvor mye materialet har modnet ubevisst i løpet av perioden, bare ved å la det få jobbe i bakhodet. Man tilnærmer seg det kjente materialet på en annen måte enn hva man gjorde da det var helt ferskt for både muskler og minne. Ved å ta opp kjent materiale får man også et nytt syn på hva som funker og hva som ikke funker så bra mht trinn og overganger. Litt tilpasning og et par "omformuleringer" gjenstår før koreografien er klar til å se dagens lys atter en gang!

Snart sceneklar??!

Om få uker er jeg å se på scenen i nord igjen, for da skal Kristine og jeg fremføre en duett. Det er et arbeid som vi innstuderte i sommer (min koreografi), og som vi hadde veldig mye gøy med! Så de neste ukene blir det kondisjonstrening (så det holder) og terping av trinn for å sørge for at det sitter helt!!! Gleder meg til intensive treningsøkter, til å dra til nord-norge igjen, og ikke minst til å jobbe med Kristine atter en gang! First rehearsal on Tuesday!!!! I'm sososo looking forward to it!!!!!

Snille piker med energi og temperament

"The good girl" er en energisk jazzforestilling av kompaniet Just Dance som har hatt premiere på Scenehuset i Oslo denne helga. 6 sterke dansere demonstrerte for et publikum ulike vinkler av snill pike-syndromet. Forestillingen begynte med prosjektor på bakveggen som enkelt, sårbart, men direkte beskrev temaet på forestillinga, og fortsatte videre med soloer og gruppekoreografier. Prosjektoren ble aktivt brukt på bakveggen gjennom forestillingen for å formidle fraser og tekst. Annerledes, men virkningsfullt.

Forestillingen viste kvinnen som sårbar, leken, overfladisk, ensom, temperamentsfull og feminin. Man kunne se kvinnen i treningsstudio, i party-forberedelser, ute på byen, i gruppe og alene. Kostymene og antrekkene varierte deretter: fra det ytterst enkle til paljettkjoler og stiletthæler.

8 koreografier, laget av kompanimedlemmene, utgjorde forestillingen. Bevegelsesspråket holdt seg innenfor det kjente og utforskede, men når stereoanlegget ble dempet og livebandet "No Talent" spilte opp, gjorde det noe med danserne. Deres innlevelse og formidlingsevne ble forsterket, og det resulterte i mange øyeblikk som bevegde. Nesten så jeg skulle ønske at livebandet kunne stått for det musikalske alene gjennom forestillingen. Dog den røde tråden ikke alltid var like tydelig, var forestillingen veldig spennende og variert, og absolutt verdt å få med seg!

Ventus: Vindens veier

I Tønsberg i går på Papirhuset Teater viste KompaniKontra sin forestilling Ventus. En koreografi bestående av 4 sterke dansere hvor hver danser uttrykket noe helt eget. Koreografien hadde en fin oppbygging og touchet inn på mange ulike stemninger: fra mildt og moderlig, til lekent, til det aggressive, og til det utenomjordiske animalistiske. Kostymene var også unike og gjennomtenkte. Gjennom første del av forestillingen var kostymene "halvgjorte" med en halv jakke med bar rygg og en kjole med arbeidshansker på, men mot slutten når temperaturen gikk opp, ble også kostymene fullstendige. Store blokker var en viktig rekvisitt som ble brukt aktivt på utforskende måter. Jeg lurte på hva symbolikken i blokkene var, om de var dansernes trygge plattform? Eller klippe? Eller kanskje de symboliserte livet?

Dette var en forestilling med en klar rød tråd og med en spenningskurve som bygget seg opp mot en virvelvind av et klimaks! En forestilling jeg anbefaler på det varmeste!!! :)

Klokka tre om ettermiddagen

I forrige uke var jeg i Operaen og så Klokka tre om ettermiddagen danset av Carte Blanche. Koreografien var av Ina Christel Johannesen. Årets vakreste forestilling vil jeg si. Skjørt og intenst på samme tid med en musikk som man kjente langt inni ryggmargen for det var så vakkert! Det var veldig inspirerende. Det bare kriblet i armer og bein til å dra hjem og koreografere litt selv! :)

I neste uke skal jeg se koreografien Ventus av KompaniKontra. Gleder meg veldig, fordi Kristine er kompanimedlem der og hun danser også i denne forestillinga. De skal turnere med forestillingen. Jeg skal se de i Tønsberg på Papirhuset 14. oktober kl 19.

Ellers er det ikke lenge til jeg skal stå på scenen igjen. I november. Nok en gang med min gode venninne Kristine:) Men det skal jeg fortelle litt mer om en annen gang!