ODE 2010 rocker!!!

Var i helga og så Oslo Danse Ensembles forestilling på Dansens Hus, og dette var virkelig bra saker. 4 koreografier og 14 veldig dyktige dansere!

Forestillingen åpnet med en koreografi av Subjazz  der danserne kom inn på scenen, satte seg på stoler, stirret intenst ut i salen, for så å spytte ut mynter på gulvet. En creepy åpning med en voksende intensitet.

I Fredrik Rydmans stykke ble moderne, jazz, break, klassisk og disco flettet sammen på en gjennomført måte i formidlingen av de dagligdagse rutiner.

Den overmenneskelige og oversanselige atmosfære ble fanget i koreografien av Christopher Arouni. Partiet der danserne ble holdt igjen og trukket tilbake i gruppen var et visuelt høydepunkt.

Forestillingen avsluttet med Jo Strømgrens verk, der danserne var i ført like joggedresser, like parykker, og var på alle måter uadskillelige. Plutselig brøt en danser ut, og det oppstod et øyeblikk som oste av identitet, forførende femininitet, og privacy. En sterk kontrast som virkelig fenget!

Har dere enda ikke sett denne forestillinga har jeg bare en ting å si: LØP OG SE!!!

Mini-showreel

Her kan dere se en mini-showreel fra

fredags fremføring av A star fell down!

Enjoy:)

Curtain Call

Scenelys, notestativer, ledninger, monitorer, høy musikk, lyden av publikum.. å stå på en scene gir en helt fantastisk og ubeskrivelig følelse! Da var to forestillinger i Narvik overstått!!!!

Det som fascinerer meg veldig er fysiologien i forkant av en sceneprestasjon. Kroppen har vært gjennom det mange gang over flere år, så den vet hvordan eksplosiv energi og adrenalin påvirker kroppen. Så før en forestilling går kroppen inn i halvveis dvale for å spare på energien. Man blir trøtt og musklene blir slappe, helt til forestillingen er like ved å begynne. Da begynner det å krible i magen, musklene skjelver, og det er helt utrolig hvor mange gang man må på do like før man skal på. Så kommer man på scenen, og man hører publikum, men med all lyssettingen ser man ikke stort mer enn plassen man skal danse. Men fokuset skal ut i mørket der hvor vi vet publikum sitter og holder pusten gjennom alle ulike sprang, kast og løft.

Og derfor elsker jeg det! Fordi å stå på en scene er så fantastisk, og ingenting kan måle seg med å ta applaus for de dager og timer med arbeid som ligger bak det man nettopp hadde presentert!

Dansefeber

Kristine og jeg har akkurat ankommet nord, og her er det winter wonderland så det holder. I kveld står vi på scenen i Narvik klare til å fremføre koreografien "a star fell down" atter en gang. Dette er en koreografi vi har fremført tidligere, men dette blir første gang for et åpent publikum. Premierenervene er til stede, men på en litt annen måte siden vi allerede har vist dette arbeidet tidligere. Men vi gleder oss og vi håper på fulle hus:)

I muskler og minne

Øvingene og terpingen av koreografien går fremover! Det er alltid like interessant å ta opp en koreografi man verken har gjort, eller tenkt på, på en god stund. Å hente bevegelsene frem fra muskel-minnet er den første utfordringen, for musklene husker ikke (med en gang) hvordan det føltes å gjøre de ulike bevegelsene. Alt føles litt rart og uvant for kroppen å gjøre. Samtidig er det fantastisk hvor mye materialet har modnet ubevisst i løpet av perioden, bare ved å la det få jobbe i bakhodet. Man tilnærmer seg det kjente materialet på en annen måte enn hva man gjorde da det var helt ferskt for både muskler og minne. Ved å ta opp kjent materiale får man også et nytt syn på hva som funker og hva som ikke funker så bra mht trinn og overganger. Litt tilpasning og et par "omformuleringer" gjenstår før koreografien er klar til å se dagens lys atter en gang!